Nærbutikk med sjel
-Nå, du e lærer ennå?
Spørsmålet kom frå innehavaren av nærbutikken, etter at varene hadde passert kjøpedisken og pengane var levert.
Det var eit av dei meir krevjande spørsmåla ein kan få. Meir enn "Nå, ka du si`r", eller "nå, ka?"
Spørsmålet i butikken krevde eit meir utfyllande svar.
Så eg svarte at;
-jo, eg er jo det, ja.
Og såg samstundes at det låg noko meir på lur, der han smilte litt bakom barten.
-Ja, e du lærer i matematikk også?
Augene våre møttest straks i eit felles "he-he-he-he".
-Nei, svara eg.
-Viss eg hadde vore lærar i matematikk, så hadde resultatet av den nasjonale mattetesten blant elevane blitt dratt fullstendig ned i botnen, og aldri kome seg opp igjen.
-Sier du det, ja. He-he-he-he.
Så var det å snakka litt om korleis det er å vera lærar. Og litt om skuleverket. Og litt anna forskjellig. Innan eg pakka saman varene og me ynskte kvarandre ein god kveld.
Eg er faktisk veldig glad for å ha ein slik nærbutikk. Det er veldig fint å kunna spasera bort og kjøpa frukostvarer ein laurdags morgon.
Og det er sosialt.
Butikken står ikkje øvst på listene over forretningar med dei billegaste prisane. Datoen på varene er visst ikkje alltid så oppdaterte heller, ifølgje enkelte undersøkingar.
Men her møter ein ikkje det monotone "hei", og "ha en god dag" med den opplærte, litt dvaske blikkontakten.
Denne forretningen køyrer varer ut til gamle pensjonistar lenger ute ved kysten. Dei hjelper til med å partera kjøtt og fisk for ein liten slant. Eller å fortelja om kor det er fersk fisk å få tak i.
Det er mogleg at "det enkle ofte er det beste". Men viktigast er det å ha sjel. Butikksjel.
og minnene strømmer på igjen....blir jo rene "down memory lane" hver gang jeg leser dagboka di...hihi der jeg vokste opp hadde vi en nærbutikk, dvs vi hadde to - konkurransen sto mellom samvirkelaget og "min" butikk..., hvor du kunne få kjøpt ALT mellom himmel og jord (og nei; jeg er ikke SÅÅ gammel...). De hadde mat, sko, klær, fiskeutstyr, sykler etc etc. Spesielt husker jeg hylla med ukeblader hvor folk i bygda nærmest hadde abonnement - dvs ekspeditrisa rulla sammen ukebladene man abonnerte på og la de på en hylle, bladene var merket med navn slik at det ikke var tvil om hvem som skulle ha hvilke blader, og deretter var det bare å ta bladrullen med seg neste gang man var innom og handlet....De hadde også en råkjeller hvor meieriprodukter ble oppbevart....morsomt å tenke tilbake på....
Hm. Veldig fint å lesa.
Hugsar sjølv fast abonnement på blader på Vestlandet. Var liksom litt ekstra trygt med abonnement. Abonnerte på Sølvpilen og Donald.
Og fint at det framleis er liknande butikkar å oppdriva.
Godt at Finnmark ikkje er så veldig utvikla ennå.
Beklageligvis finnes ikke "min" butikk lengre.. :( han som drev den ble gammel og ingen ville ta over, nå er samvirkelaget (eller nå heter det vel coop mega eller no...) den eneste butikken der - noen prøvde med Rimi e.l, dog uten særlig hell...trist, men det er vel sånn det er på småsteder ?
Jeg er bare litt over tredve men har opplevd skikkelig landhandel hos besteforeldrenen mine da jeg vokste opp, der sukkertøy lå i bokser på disken og ei god og rund dame fylte kremmerhuset for deg, De hentet alle varene for deg, når en handlet stort skrev hun ned hver eneste pris på en lapp og regnet i hodet hva det skulle koste. De kjørte ut melk og varer til de omliggende bygdene og vi satt mang en gang i melkerampa og ventet på at varene skulle komme med buss, bare to ganger i uka må vite sommerstid. Fire kilometer å gå for å komme dit men sååå koselig når en kom frem, en fikk vite nytt om alle og snakket om vær og vind. Det er stas å ha et sånt minne fra min barndoms nord-norske sommere. Men det er jo faktisk sånn i Oslo hvis en bor i de strøkene hvor de små og store innvandrerbutikkene som selger grønnsaker og importvarer holder til så er det litt av den samme stemmningen, en slår av en prat og får god hjelp til handlingen og tips om matlaging av den mer eksotiske sorten. Det er en av de tingene jeg liker så godt med Oslo.
