Nå, ka du si`r?
-Når nån voksne spørr, "nå, ka du si`r?" Ka man ska svare da??
Spørsmålet kom frå sonen min ein gong.
Og eg, som berre er ein skarve vestlending, var ute av stand til å svara på eit så komplisert spørsmål.
Har sjølv hatt problem med å svara når dette spørsmålet kjem. Og det kjem i grunnen ganske ofte, frå folk flest i Vadsø.
Så eg har lært meg eit standardsvar, som "nei, eg seier nå i grunnen minst mogleg", eller noko slikt.
Henriksen-brødrene frå Vadsø/Kirkenes (mest Kirkenes) har i boka "Ka du sir til godt" ei utførleg handsaming av dette og andre, finnmarkske uttrykk og særtrekk.
Som;
-Ka dåkker ålle med?
-Jo, vi hold nu på med ei bok.
-Javel, ja.
Lenger ute ved kysten er spørsmålet endå meir skoren inn til beinet, som;
-Nå, ka?
Og svaret kan vera berre eit,
-Nææææiii......
Og så ferdig med den saken.
Så slik går nå dagane.
På island hilser man alltid med "hvað segir þú", som rent oversatt betyr "ka du sir", og alle svarer "bare fint".
Problemet begynner når den som spurte sier "jo, er det ikke det" (er það ekki bara) - det er der jeg får problemer. Men lærte meg etterhvert å smile og svare bekreftende :D
Ja, det var det med å ta slike fraser bokstaveleg.
Som når nokon i Australia sa til ei norsk jente;
-See you.
og ho svara;
-Yes, ok. Shall we say at 6 o`clock?
Sleit lenge med det der sjølv. Fann etter kvart ut at einstavingsord er det som er forventa: "Næ," "nå" eller "jo" eller ganske enkelt "Aaarh". Endå meir forvirra vart eg over helsinga "ja vel!" som altså betyr omtrent god dag/ettermiddag/kveld etc. Ja vel? Sånn går nu dagan.
Nå, ka du si`r? Da svarer jeg bare "ikke så mye" :)
Ja,nemleg. Dette helseordet "ja, vel?", det forvirra meg i veldig lang tid i mine år i Vadsø. Skjøna ingenting ei lang stund. Og tida etter, då eg forstod at det var ein kombinert måte å helsa på og spørja korleis det går/kva som skjer, så hadde eg uansett store problem med å svara noko fornuftig på det. Og mitt "næææii..." blei liksom hengande litt i lause lufta. Det sat ikkje skikkeleg på plass, liksom. Så det heile blei berre pinleg kvar gong...
Cluet er å setja skikkeleg trykk på einstavelses-svaret, har eg funne ut. Så når Linda Elise svarer "ikke så mye", så er det ingen tvil....liksom...
Dette "javel" bruker de vel en del på sørlandet også, tror jeg?
Jeg lo så jeg grein, for gjenkjennelseseffekten slo inn med stålhandske. AKKURAT SÅNN er det! Men... egentlig forventer man jo ikke svar, det er bare en måte å være først ute med å spille ballen over til samtalepartneren på når man liksom ikke har noe å si... og så er man enige om det. Man har ikke så mye å si, men det er fint å være sammen for det! Et fornøyelig innlegg jeg har koset meg stort med! Takk du. :-)
Jo... Ragnar Hovland er vel verd å lese. ;-) Morsom penn. Som du.
